Det beste minnet jeg har

Det er nå akkurat to måneder siden jeg forlot folkehøgskulen. De første ukene jeg hadde hjemme stappet jeg fullt opp med jobb så jeg ikke skulle tenke så mye på det. Og jeg tenkte ikke så mye på det, hadde fortsatt minnene fra Elverum friskt i minne og underbevisstheten var sikker på at jeg skulle tilbake dit. Nå har jeg vært hjemme lenge, og tiden min på Elverum har blitt et minne. Et minne jeg tenker på flere ganger om dagen, og som kroppen min verker etter å gjenoppleve. Jeg er en person som knytter meg veldig lett til menneskene rundt meg, og det er ikke så rart at læreren min, Per, har blitt noe av det jeg kanskje sitter igjen med mest savn til. Han var som en far for meg der oppe, stilte alltid opp for meg og han ga meg mange, mange fine minner. Jeg får tårer i øynene av å skrive om Elverum, og jeg hater at det er over. Det var jo livet mitt. Mitt faste holdepunkt, hver gang jeg var hjemme i feriene telte jeg ned til jeg skulle opp igjen. Den skolen har gitt meg så vanvittig mye, helvete at det er over.

Jeg leste et vanvittig godt sitat på nettet istad, som jeg føler er veldig passende.

"Det er så vanskelig å glemme noe som ga deg så mye å huske"

Jeg føler meg helt tom. Jeg føler at noen har skrapt ut sjelen min med skje. Mer enn noe annet vil jeg oppleve året på Elverum en gang til, med akkurat de samme menneskene, og akkurat de samme hendelsene. Men det vet jeg ikke går. Det er et minne nå. Et minne jeg skal bære med meg videre resten av livet. 

Per <3